2016: Brian Cliff Olguin
Hjem
I Norges dyreste by, Oslo, er få ting mer kostbart enn kvadratmeter. Likevel, i nedslitte, kommunale lavblokker på Torshov, oppdaget jeg en virkelighet som rokket ved fortellingen om velstandssamfunnet.
Fattigdommen i Norge øker. Fra 2015-2017 levde 9,6 prosent i en husholdning med vedvarende lavinntekt. Fram til 2010-2012 lå dette tallet stabilt på rundt 8 prosent. Når mange står utenfor det ordinære boligmarkedet blir kommunal bolig et alternativ. Den lille bydelen Sagene-Torshov har det høyeste antallet kommunale boliger i Oslo. Nabolaget Søndre Åsen huser alt fra småbarnsfamilier til tunge rusmisbrukere og eldre med “evighetskontrakter”. Samtidig selger kommunen flere av blokkene. Førstehjemskjøpere og småinvestorer strømmer til.
Fotoprosjektets mål har vært å dokumentere menneskene som ofte kun omtales i statistikk. Karina-stipendet betydde mye. Økonomisk fordi prosjektet strakk seg over fire år. Jeg fant en stillstand og ensomhet jeg ikke hadde oppdaget hvis jeg bare hadde hatt tiden som er vanlig i nyhetsmediene. Stipendet ga også motivasjon: Fagfolk trodde på prosjektet, og det hjalp å vise til det ved andre stipendsøknader. Prosjektet har resultert i boka Bygården skrevet av Mirjam Folkvord, utstillingen Hjem på Fotografiens hus, samt flere foredrag for allmennheten.
Søndre Åsen på Torshov, februar 2015. Utsikt mot Edvard Griegs Allé og kvartal fem til venstre og seks til høyre. Kvartal seks er idag et privat sameie, mens kvartal fem fremdeles er i kommunens eie gjennom Boligbygg KF. Kommunens politikk har vært å spre den kommunale boligmassen i Oslo.
Lisbet Andersen har alltid vært ei "Torshaug-jente" og kunne ikke tenkt seg å bo noe annet sted. Samtidig innrømmer hun at miljøet har til tider vært ganske tøft, spesielt da hun bodde i en av “problemgårdene” hvor politiet jevnlig var på besøk.
Ti år gamle Bilal er yngst i søskenflokken på fire. Faren hans bor kommunalt, mens moren anser seg heldig som kan leie i det private markedet på en annen kant av byen. Mange foreldre på Søndre Åsen frykter at barna skal dra skade av bygårdenes røffe miljø.
Helge og Anniken møttes en gang på nittitallet da de tok småjobber for et flyttebyrå. Siden har de vært de to. Anniken lider av epileptiske anfall og er dårlig til bens. Derfor har hun de siste par årene likt å bo hos Helge.
Hilde er glad i planter og spesielt i kaktus.
Isse husker godt hva han leste i avisen i 1988 kort tid etter at han kom til Norge:
"Nordlendinger ikke ønsket". – Nå er vi somalierne de nye nordlendingene, sier han.
Kåres middag. Kjøttboller med poteter og surkål. Kåre Klemp foretrekker Fjordland.
– Jeg er redd for at tida skal forsvinne, sier Kåre, som flyttet til Søndre Åsen sammen med familien i 1938. Da var han to år gammel. I 2018 døde Kåre. Han var den siste som bodde i to-romsen, som på det meste var bebodd av åtte personer.
– Jeg har hatt torpedoer på døra som har spurt etter naboer, sier en angstfylt Hilde. Hun og Ronny ønsker seg vekk, men det er få muligheter i det private markedet for narkomane. De skjønner også at de er heldigere enn de som må leve på hospits.
Portalgården, februar 2015. I 2016 fant det nyetablerte private sameiet ut at veien gjennom portalen er regulert som privat vei. Dermed ble det slutt på bråk fra biler og busser.
Brian Cliff Olguin
(f. 1982) er portrett- og dokumentarfotograf med norske og internasjonale kunder. Han har bachelorgrad i fotojournalistikk fra Høgskolen i Oslo og Akershus og mastergrad i journalistikk fra Universitetet i Oslo. I 2019 vant han hovedprisen i Årets bilde for fotografiet Helge og Anniken som tematiserer fattigdommen i dagens Norge.
