2012: Hilde Mesics Kleven
Historien om Saranya
Det er nesten slik at man ikke har lyst til å fortelle hele historien om Saranya. Heller tie om deler av den, gjemme biter av den under blanke ark. Fordi disse bitene er ikke de viktige, de ikke sier noe om Saranya selv, sier ikke noe om hennes vesen, hvem hun er. Fordi disse bitene handler om de andre, det som er rundt. Historien om Saranya er så mye mer enn det.
Å være en indisk jente med Downs syndrom kan bety et liv fylt av utfordringer. Og det kan bety et liv fylt av kjærlighet. Hvis man vil.
Teksten til “Historien om Saranya” er skrevet av Trude Trønnes-Christensen.
Med utgangspunkt i en norsk ”downsfamilie” ønsket jeg å utvide prosjektet til å favne om noe større. Hva slags liv lever de menneskene som har et ekstra kromosom, utenfor Norge? Turen denne gangen gikk til India, og Karina Jensens minnefond var med på å gjøre prosjektet gjennomførbart. Historien om Saranya ble publisert som en sak i Bergens Tidende og fikk 3. plass i kategorien Årets dokumentar utland i Årets bilde 2012.
Søskenkjærlighet: Predep vil lekeslåss og Saranya er med. Hun ler selv om det gjør ganske vondt. Han dunker hodet sitt hardt mot hennes, og hun kniper igjen øynene, men ler allikevel.
Stor jente: Saranya er superstolt når hun får noen rupier av moren for å handle te alene på kiosken. Endelig kan hun klare å gjøre litt på egenhånd.
Hindu: Det er Amuthas oppgave å utføre pujaen i hjemmet. En puja er en religiøs tilbedelse, spesielt av en guddom, i hinduismen.
Fødselsdag: Amutha fyller år og har kledd seg i sin fineste sari. Saranya har stått lenge og øvd seg på å blåse ut lysene på kaken. Hun vil gjerne skjære den opp også, men det er det faren som skal gjøre
Downs syndrom: Foreldrene til Saranya dro til legen da Saranya var et år gammel fordi hun ikke hadde lært seg å gå. Legen sa da at Saranya hadde Downs syndrom. Først da hun var tre år gammel fikk foreldrene vite at hun ikke kunne bli frisk. Hun var jo ikke syk.
Pynte seg: Amutha steller Saranya to ganger om dagen; om morgenen og når hun kommer hjem fra skolen. Da grer hun håret hennes, pudrer ansiktet, tegner brynene og lager prikk i pannen. Saranya får pynte seg med leppepomade og neglelakk. Hun rekker så vidt opp til speilet på veggen.
Hjemme:
– Naboene er snille, sier Amutha. Men moren liker ikke å ta med seg Saranya på bussen eller til markedet, fordi folk stiller så mange spørsmål om hvorfor hun ser annerledes ut eller ikke kan prate ordentlig.
Skoletid: Saranya fikk ikke plass på vanlig skole, så foreldrene betaler noen rupier i måneden for at hun skal få gå på spesialskole. Skolen ligger i byen, den er ett eneste rom, med elleve barn og tre lærere. Barna har ulike diagnoser og lærerne er ikke helt sikre på hvilke diagnoser det er snakk om. De har ikke bøker, de har en TV midt i rommet som står på hele tiden.
Se på meg: Saranya vil gjerne ha oppmerksomhet hele tiden, også når faren vil sove middag. Anandhan jobber som bussjåfør, og kan være borte flere dager i strekk. Saranya hviner av glede når hun hører farens motorsykkel tute på utsiden av huset, og løper alltid ut for å klemme ham.
Bestevenninner. Saranya elsker å leke med nabojenta Sabitha. De leker ofte med steinene til Saranya.
Hilde Mesics Kleven
(f. 1988) er utdannet fotojournalist fra Høgskolen i Oslo. Det er dokumentarfoto som ligger hennes hjerte nærmest, og hun liker best å jobbe med nære og personlige prosjekter.
