2017: Martin Slottemo Lyngstad
Døden nær
Det er lenge siden døden var en del av det norske hverdagslivet, som en påminnelse om de biologiske grensene våre. I dagens norske samfunn har døden blitt et tabu som ikke angår oss. Over halvparten av den norske befolkning dør på sykehjem. Mange som kommer dit er totalt uforberedt på hva som venter dem.
I dokumentarboken Døden nær deler de som har døden som arbeidshverdag sine utfordringer og erfaringer. Vi får være med leger og sykepleiere på jobb blant alvorlig syke og døende – inn i rommene der beslutninger tas og vonde beskjeder må gis. Gjennom tekst og fotografier møter vi mennesker som snart skal dø, som forteller om sine håp, nederlag og måter å møte døden på. Hvordan ser døden ut i Norge i dag og hvordan ser livet ut - rett før døden?
Stipendmidlene fra Karina Jensen Minnefond har vært svært viktige for å kunne tilbringe tid med mennesker i en av livet vanskeligste faser.
– Denne gangen er det meg. Min død.
I tre år har Anne Kari Eid visst at hun lever på lånt tid. Undersøkelsen på Radiumhospitalet i 2014 viste livmorkreft med spesielt alvorlige kreftceller. Ifølge legen hadde hun kort levetid igjen. Anne Kari følte seg frisk og forsto ingenting. Det eneste sykdomstegnet hadde vært en blødning nedentil, en uskyldig rød flekk. Da hun ble syk, begynte hun å lete etter utveier, noe som kunne forlenge levetiden. Hun visste at kreftforskningen går fremover, at det finnes behandlingsmetoder i utlandet som ikke tilbys i Norge. Det måtte finnes en løsning der ute.
– Plutselig skjønte jeg at det var meg de snakket om, at det var jeg som skulle dø. Meg og kroppen min. Hele meg. Jeg brøt fullstendig sammen og gråt i tre dager uten stans. Etterpå ble det lettere å forholde seg til kreften.
– Men jeg er fortsatt full av sorg. Anne Kari koser med katten Bianca hjemme på Storo i Oslo.
Det er en iskald søndag formiddag i februar da familie og venner samles til champagne og kaker for å feire Anne Karis 66-årsdag. Anne Kari er åpen med sine nærmeste venner om sykdommen.
– Jeg tror på åpenhet rundt døden, vi snakker alt for lite om den.
Anne Kari har fått beskjed om å hvile minst tre timer hver dag og anstrenge seg så lite som mulig. I tillegg har hun og mannen måttet avlyse cruise-turen de hadde gledet seg til. Anne Kari må holde seg i nærheten av norske sykehus.
– En stor del av livet er allerede over hvis jeg ikke lenger kan reise. Nå må jeg øve meg i å vende blikket mot det som fortsatt er mulig.
– Jeg har møtt flere pasienter som har holdt det hemmelig, som synes det er skamfullt å skulle dø. Eller som ikke orker å snakke om det. De er redde for hvordan omgivelsene skal reagere. Noen er til og med redde for å ta ordet kreft i sin munn.
Anne Kari er ikke er redd for selve døden, men veien dit.
Steen og Anne Kari har vært sammen i 24 år, gift i 22. Han kan fortsatt minne henne på den hun var, før «alt ble kreft». Hvorfor han ble forelsket, og fortsatt elsker henne.
– Hvis jeg skal sette én merkelapp på deg, så er det nysgjerrig. Du er simpelthen utrolig livlig og nysgjerrig på alt mulig. En som griper alle sjanser du får.
Han smiler mot henne. Da Anne Kari ble syk, var han ikke et øyeblikk i tvil om at han ville følge henne gjennom alt; som denne legesamtalen på Radiumhospitalet, sykehusinnleggelser og restitusjonsopphold.
– Jeg har jo alltid vært nysgjerrig og nå får jeg finne ut av hva døden er for noe. Kanskje det er «surprise, surprise», kanskje jeg blir født på ny som kosekatt? Hvem vet. Hvis jeg først skal leve én gang til, håper jeg det blir som katt, hos noen veldig snille mennesker.
Natt til 16. april ligger hun våken hjemme i sengen. Hun vrir seg i smerter og brekker seg av kvalme. En uke er gått siden hun bestemte seg for å slutte med intravenøs væske. Nå lukker hun øynene og sier: – Jeg orker ikke mer.
Ambulansen fra Lovisenberg er tilkalt. Dette blir Anne Karis siste reise.
– Sett i ettertid hadde jeg spart meg selv og mine nærmeste for utrolig mye dritt ved å ta livet av meg da jeg fikk diagnosen. Med alt jeg vet i dag, kan jeg si at det ville vært en meget fornuftig vei ut av alt sammen.
– Jeg må ha hjelp, hvisker Anne Kari.
Den allerede tynne kroppen er blitt brutalt mager.
– Jeg føler ingenting lenger, alt er tomt.
Seks dager etter innleggelsen, har hun nesten sluttet å snakke og flyter inn og ut av bevissthet. En av svulstene er blitt så stor at den presser på tynntarmen og gjør passasjen der nede så trang at Anne Kari ikke lenger kan ta til seg fast føde. Hun vet at det som venter nå ikke er noe annet enn selve døden. Hun har kjempet mot den i tre år. Nå er det som om den ikke kan komme fort nok. Anne Kari døde kl. 12.20, 23. april 2018.
Anne Kari Eid ble bisatt fra Vestre gravlunds kapell en sommervarm dag i starten av mai. Seremonien ble ledet av Steen, og kapellet var fullsatt av mennesker i lyst antrekk. Dagen skulle være en hyllest til livet, ikke døden. Alt ble som Anne Kari selv hadde bedt om. Og idet bårebilen kjørte av sted med kisten var det som om noe i Steen lettet.
– Jeg vet ikke hva det var. Kanskje en erkjennelse av at noe var over, slik at det kunne komme noe nytt.
Martin Slottemo Lyngstad
(f. 1989) er fotojournalist fra Verdal, som i dag driver dokumentarbyrået Paragon i Oslo. Han er fast frilanser for Aftenposten og har vært visuell leder for A-magasinet. Lyngstad har vunnet flere priser i Årets bilde, blant annet årets videojournalist i 2014. Lyngstad sitter også i styret for Pressefotografenes klubb og Dokfestivalen.
